Vet jeg har “truet” med å slutte eller flytte tidligere, men denne gangen mener jeg det.

Det har vært ett fantastisk år på vgb. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg begynte, men det har overgått alt jeg trodde det skulle bli. Jeg har ledd, grått, forbannet enkelte og vernet om andre.
Mangfoldet her inne er fantastisk. Dere er en utrolig gjeng og jeg kan ikke få sagt hvor utrolig bra det har vært her. Meningene mine har fått seg noen harde slag og jeg har blitt utfordret på det jeg står for. Akkurat sånn jeg liker det. Og akkurat sånn det skal være.

Men…. Det som har skjedd her siste tiden, har tatt fra meg lysten til å blogge. Og det har tatt fra meg respekten for enkelte bloggere. Eller enkelte mennesker bør man vel si. For det man presterer å gjøre her inne, gjenspeiler vel det mennesket man er ute i den virkelige verden vil jeg tro.
Og i det noen klarer å dra opp gamle feider for å få litt ny oppmerksomhet rundt seg selv blir jeg matt. Og jeg blir skremt. Og jeg mister troen på at denne portalen kunne ha berget seg selv, og at iPublish kunne ha vært en god arvtager.

Med Viljen sitt innlegg om at det virkelig går mot slutten, tok jeg den endelige avgjørelsen. Jeg bestemte meg for å begynne på nytt. Ett annet sted. Er klar over at jeg må jobbe hardt for å få like mange lesere og kommentarer på innlegg heretter, siden synligheten kun henger på meg selv. Men det får gå. Er jeg god nok, klarer jeg det.
Jeg kommer til å fortsette å følge de av dere jeg allerede følger. Ingen fare for noe annet. Dere har tross alt gitt meg utrolig mye det siste året. Håper noen av dere har lyst til å å fortsette å følge meg også
Bloggen min blir liggende her. Åpen for alle til å lese og kommentere. Men jeg legger ikke ut nye innlegg.

Mitt nye jeg finner dere på wordpress.com: Min tenketank Navnet er det samme og jeg kommer til å skrive om akkurat de samme tingene jeg har gjort dette året. Med andre ord, alt mellom himmel og jord

Takk for:
- de gode minnene
- opplevelsene
- vennskapet
- de gode diskusjonen

Takk for ett godt år på vgb

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var nominasjonsmøtet i kommunepartiet over. Jeg har blitt beæret med en 9. plass på lista til høstens kommunevalg.
I dag har vi 13 stk inne, så dersom resultatet ved valget blir det samme, eller bedre, er jeg inne.

Gleder meg jeg. Har en periode bak meg fra før (1999-2003) så jeg vet hva jeg går til. Selv om det var en annen kommune

Hvilket parti?
Intet annet enn Arbeiderpartiet. Selvfølgelig

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så er dagen over oss igjen. Personlig har jeg ikke noe stort forhold til denne dagen. Ikke annet enn at jeg registrerer at alle butikker sier at jeg må huske på å fortelle min kjære hvor mye han betyr for meg. Og kanskje viktigst, han må huske å fortelle meg det.
Personlig ville jeg satt større pris på om samboeren kom seilende med en blomsterbukett eller lignende en hvilken som helst annen dag i året. En dag hvor han selv har kommet på tanken om at han skal kjøpe blomster eller noe fordi han syns jeg fortjener det. Ikke fordi etthvert butikkvindu har fortalt ham at han må tenke på meg. Og han MÅ tenke på meg akkurat i dag.

For meg er faktisk dette nok en dag som handelsstanden har overtatt for å suge penger ut av forbrukeren. Litt sånn som halloween. Men for all del, jeg er ikke helt kynisk. Det er fint å ha en dag for å feire kjærligheten, jeg syns bare det har tatt litt overhånd.
Også kan jeg ikke helt fri meg fra tanken på at denne dagen må være noe herk for de som ikke har noen å feire dagen med. Når hele samfunnet trykker det opp i trynet på deg at det eneste som betyr noe er å ha “someone special” i livet. Ikke vet jeg, jeg skal ikke uttale meg på de singles vegne. Jeg bare tenker at det må være en dag som blir vel tung for enkelte. Og det er ikke en gang en dag som har vært tradisjon for oss å feire ” i all evighet” heller.

Likevel kan jeg jo ikke fri meg for at jeg syns det var utrolig hyggelig at det lå en gave i postkassen fra min aller beste venn i hele verden.
Frode: du er bare det flotteste menneske som finnes. Jeg er evig takknemlig for ditt vennskap. Tusen takk for at vi møttes den gang da og at vi fortsatt er her vi er

Til dere alle:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en uke på kontoret, er det en ny uke på hotell. Igjen… Og igjen…. Og igjen…..

For noen år tilbake kunne jeg ikke skjønne hvorfor folk klagde sånn over å bo på hotell. Det er da bare stas tenkte jeg. Og stas er det. Når du gjør det tre ganger i året. Ikke når du gjør det annenhver uke. Sånn omtrent. Ett hotellrom er ett hotellrom uansett hvor det er. Iallefall i Norge. Det er en seng, en stol eller sofa, tv og ett bad. Noen har badekar, andre en kjip liten dusj hvor alt (og jeg mener absolutt alt) blir vått.
For all del jeg har virkelig opplevd flotte hotell her til lands også. Hotell Union i Geiranger feks. Med utsikt utover Geirangerfjorden fra rommet. Lite som slår det. Faktisk. For ikke å snakke om Kronen Gaard rett utenfor Stavanger. Jeg var så heldig å få være der rett før jul en gang. Det var en opplevelse i gammle erverdige omgivelser.

Men denne gangen er jeg plassert i Tønsberg. Slettes ikke verdens navle en snøfyllt februardag. Dog en nydelig by en solfyllt sommerdag. Men i dag har det snødd. Ikke for det, hadde jo ikke spillt noen rolle om solen skinte aldri så mye. Jeg er stuck på ett møterom i tre dager.
Rent bortsett fra programmet som er mer enn bra nok, så er det den frie tilgangen på softis og popcorn som er det store høydepunktet. Ok, det pleier å være det på Quality Hotellene iallefall. Meeeeen…. til og med der sviktet det denne gangen. Riktignok er tilgangen der, men det er tydeligvis så lite gjester på hotellet at de ikke klarer å holde popcornet varmt (fordi de ikke får poppet ofte nok) og softisen er kornete fordi det ikke er mange nok som spiser.
Jaja, ikke noe å gjøre noe med. Godt jeg er her med hyggelige folk

Det er godt mulig jeg fremstår som sutrete her nå. Og det er ikke meningen. Det er mange der ute som gladelig hadde byttet til seg jobben min. Og jeg er utrolig takknemmlig for at jeg får reise land og strand rundt. Sjeleglad for at jeg får reise utenlands innimellom også.  Jeg får oppleve masse. Mye mer enn jeg ville gjort i mange andre jobber.

Jeg er takknemmlig for alt jeg får oppleve.
Men jeg er så utrolig lei innsiden av hotellrommene. Og jeg er utrolig lei av å henge i hotellbarer.

Hadde det vært litt bedre vær, skulle jeg tatt meg en tur ut. Men snøen har gått over til regn. Så jeg har krabbet under dyna, skrudd på tv’n og skrevet ett innlegg om hvor utrolig kjipt jeg har det.
Fordelen med innlegget: jeg har nettopp innsett hvor utrolig heldig jeg er Som om jeg ikke visste det fra før

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste tidens leven på vgb og iPublish gjør at jeg har mistet fullstendig lysten til å blogge. Både her og der.

Jeg er av den oppfatning at det er helt i orden at man er uenig om sak, det er jo slik man får nye impulser, testet egne argumenter osv. Men når det går over til å bli ren skitkasting på person, ja  da blir jeg direkte sint og frustrert.
Har bevisst valgt å holde meg unna enkelte innlegg og ikke kommentere hos enkelte bloggere, for uansett hva jeg sier så blir det brukt mot meg når jeg ikke er enig. Den type oppførsel finner jeg meg faktisk ikke i.
Tror vi i samme slengen kan konstantere at jeg ikke er noen mobber. Dermed er ikke dette et holdbart argument  å bruke for å slippe å svare på de spørsmål som blir stillt. Jeg blogger også ved fullt navn og bilde, så det ville være rimelig dumt av meg å begi meg ut på slike ting.

Sier som Bohemen: “jeg liker ikke hva som skjer innenfor husets fire vegger”. Og jeg tar konsekvensen og flytter. Vel, det gjør jeg jo ikke. Men jeg kommer iallefall ikke til å bidra her så lenge miljøet forurenses på den måten vi har sett i det siste. Jeg kommer nok til å følge med og lese, slik at jeg vet når jeg eventuellt skal komme tilbake, men ikke regn med altfor mange kommentarer, ei heller innlegg.

Takk for alle hyggelige samtaler, interessante diskusjoner og meningsytringer. Takk for støtte, smil, tårer og nye vennskap. Takk for alt.
Vi sees plutselig igjen. Ett annet sted i denne verdenen her. Hvor vet jeg ikke, men jeg liker å skrive, så ett eller annet sted tar jeg nok veien. Jeg kommer kanskje tilbake hit, men lover intet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne helgen arrangeres Trondheimskonferansen. I Trondheim selvfølgelig. Og jeg har sett mitt snitt til å besøke denne aldeles flotte byen for å få med meg dette. Får riktig nok ikke tid til å se så mye av byen (derfor har jeg lånt bildet fra nett fordi jeg ikke har tid til å ta noen selv), men dog. Jeg er her og det kjennes på kroppen. Liker trøndere og jeg liker Trondheim.

Temaet for Trondheimskonferansen er “Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter”. Leder av LO Oslo, Roy Pedersen har snakket om “Økonomisk krisetid – veien ut av krisa”. Historiker og forfatter Harald Berntsen har lagt frem sin mening om fagbevegelsens organisasjonsform og kampmiddler. Hittil har vel det mest interessante vært Boye Ullmann (faglig leder i Nei til EU) sin raljering med EU og dens ødeleggende virvelvind. Jeg var imot EU før jeg satte min bein i denne byen i går, jeg er ikke omvendt etter å ha hørt på Boye Ullmann.

Mest overrasket ble jeg kanskje over Gerd Liv Valla, som til trampeklapp kom inn i salen for å innlede om “Likelønnselendighet – kommer vi noen gang i mål”. Jeg har aldri hatt helt sansen for dama, men hun er faktisk gangske alright å høre på. Er ikke nødvendigvis enig i alt hun sier, men jeg er da heller aldri helt enig med noen

For yeblikket er det en litt lengre pause, og hadde det ikke vært for den snøen som plutselig kommer i store hauger, så hadde jeg kanskje tatt meg en tur rundt i byen. På den andre siden, jeg har da ikke latt vær og vind stoppe meg før, så jeg tror jeg tar meg en tur opp til Nidarosdomen i allefall. Eller, den “kjærka oppi gata” som en av mine trønderske forbundsfeller sa Konklusjon: Nidarosdomen er ett praktbygg for utenforstående. Ei kjærke for innfødte Hehe….

Ha en fortsatt sttrålende helg folkens. Jegskal kose meg videre med ufordringer i pensjonsreformen, ungdommens fagforeningsinteresse osv.

Og forresten: det er lite som slår følelsen når nesten 600 mennesker står sammen og synger Internasjonalen for det de tror på. Det gir en stolthet jeg skjelden ellers opplever.

Det er her jeg hører hjemme. Blandt de som kjemper for folks rettigheter i arbeidslivet. Dette er min plass i livet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg leser i VG på nett i dag, at politimesteren i Troms vil sende regningen for redningsakjsjonen av to gutter som ble tatt av skred i går kveld, til guttene selv.
Personlig syns jeg faktisk det er en fabelaktig ide. Og jeg har tenkt tanken mange ganger tidligere.

Det koster endel penger å sette i gang disse redningsaksjonene. Og selvfølgelig skal vi utføre de. Det er ikke det jeg mener. Men jeg syns faktisk det er ett legitimt spørsmål å stille: hvem skal betale regningen? Er det de som bevisst har satt seg selv i en farlig situasjon eller er det du og jeg?

Politimesteren i Troms sier følgende:
“De har vist grov uaktsomhet i et område som er kjent for rasfare, og hvor det er merket med store og spesielle skilt. I tillegg er det ekstra stor fare på denne tida av året”. Disse to gutta her er riktignok tenåringer, og dermed kanskje ikke veldig opptatt av tanken om handling og konsekvens, men skal det være en unskyldning? Det er lov å tenke selv om du er 16, 17, 18 år. Eller?

Nå er det ikke bare i forbindelse med snøskred vi har redningsaksjoner i Norge. Hender seg redningsfolkene må ut og lete etter folk som har gått seg bort i fjellet også. Det vil alltid være tullinger der ute som ikke er forberedt på vær og vind, eller som har med seg kart (og kompass) for den saks skyld. Eller de som bare har blitt overrasket av naturens lune uten å komme seg “hjem” i tide.
Men jeg tenker mest på fenomenet BASE-hopping. Og det er vel her jeg har tenkt tanken oftest om å sende regningen til de som må reddes. Det har tross alt vært en og annen redningaksjon innenfor denne ekstremsporten opp gjennom årene.
Ta feks Trollveggen, som forøvrig er den eneste vertikalveggen i Norge med forbud mot BASE-hopping. Det har hendt seg at noen har hoppet ut derfra og blitt sittende fast. Jeg har ikke noe problem med BASE-hopping bare så det er sagt, folk må jo gjøre som de vil. Men hvis du hopper fra en vegg hvor det er forbundt å gjøre slikt og  attpåtil blir sittende fast så du må reddes, hva da? For det første er det en risikabel redningsaksjon i utgangspunktet, som setter flere liv i fare enn ditt eget, for det andre har du gjort noe ulovlig og for det tredje det er dyrt å redde deg ned igjen. Gi meg en eneste god grunn til at jeg skal være med å betale for at du har sett deg fast på ei fjellhylle mens du utøver din type adrenalinkick?

Nå er det ikke forbudt å drive med basehopping i Norge (med unntak av i Trollveggen), ei heller med offpist (?) kjøring på ski, så dere må bare holde på. Men er det ingen som har tenkt over at dere setter andre sitt liv i fare dersom dere ender i en situasjon hvor dere må reddes? Er dere bare så opptatt av deres eget adrenalikick at dere gir f*** i andres liv? Å henge fast i en fjellvegg rammer i utgangspunktet bare deg selv. Snøskred derimot kan lett ramme andre før redningsmannskapet i det hele tatt er gjort oppmerksom på at de har en situasjon.

Jeg ser at det kan være litt vanskelig å skille mellom de som er på feil sted til feil tid og de som bevist har ignorert alle advarsler om skredfare osv. Men det burde være mulig å finne ut av.

Hva mener dere??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har gått rundt og sunget på “Not Afraid” i det siste. Er ikke noe sånn hardbarket Eminem fan, men det er endel av sangene hans jeg faktisk syns er litt bra.
Aner ikke hvorfor akkurat denne har festet seg de siste dagene, men det har den iallefall.

I’m not afraid to take a stand
Everybody come take my hand
We’ll walk this road together, through the storm
Whatever weather, cold or warm
Just let you know that, you’re not alone
Holla if you feel that you’ve been down the same road

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har kommet meg for øre at jeg oppfattes som en mobber på nett. At jeg både er krenkende og mobber i mine kommentarer til andre. At jeg går på person og ikke på sak.

Jeg forsøker å være mitt ansvar bevist. Som voksen, som leder, som arbeidstaker, som blogger, som samfunnsdebattant, som alt. Jeg prøver å formulere meg på en måte som gjør at det ikke gis store rom for tolkninger. Sånn er jeg i innleggene mine og sånn er jeg i svarene.

Jeg har aldri hatt til hensikt å mobbe eller krenke noen. At jeg en skjelden gang kan ha skrevet noe i affekt er nok mulig. Men jeg har aldri gått på person. Jeg har ett engasjement som ligger godt over gjennomsnittet og det kommer nok klart til syne i både innlegg og kommentarer jeg legger igjen. Men at dette skal dreie seg om mobbing?

At jeg en gang i blandt kan være krass og steil i det jeg skriver er nok sant. Jeg stiller spørsmål for å få svar, ikke for å være slem. Jeg kan krangle, men ikke bare for å krangle. At jeg vil ha siste ordet i en sak? Skjer nok til stadighet. Ikke fordi jeg har rett, og det handler ikke om det siste ordet eller å vinne, men fordi jeg alltid har mye jeg ønsker å si.

Jeg verdsetter ulikheter. Hadde alle her inne, eller i verden forøvrig, alltid ment det samme elle rvært helt like, ville vi hverken hatt fremgang eller utviklingen. Verden ville rett og slett vært på stedet hvil og dørgende kjedelig.

For meg er det ganske ille å bli kalt en mobber. Ikke fordi jeg har vært utsatt for slikt selv, men rett og slett fordi mobbing er en stygg sak. Jeg tar sterk avstand fra mobbing. Tror jeg til og med har skrevet ett eller flere innlegg om det.
Men som alltid er det mottaker av ett budskap som står for tolkningen. Det uavhengig av hvordan sender har ment dette.

Så dersom jeg oppfattes som en mobber vil jeg veldig gjerne bli det fortalt. Enten gjennom kommentar her på bloggen, eller på mail av de som føler at det er greiest. Slik får jeg også en mulighet til å be om unskyldning. For det har ALDRI vært min hensikt å mobbe noen, hverken bevisst eller ubevisst.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem, hva, hvor og hvordan. Det er spørsmål jeg nå stiller meg. Jeg har svar på de tre første, men ikke det siste. Kanskje noen av dere kan hjelpe meg.

Hvem skal smøre:  jeg.
Hva skal smørers: skiene mine.
Hvor skal det smøres: der det er mest hensiktsmessig.

Hvordan blir da det store spørsmålet. Altså, jeg vet hvordan man skal smøre ski. Sånn egentlig. Jeg har riktignok ikke gjort det på, tja skal vi si 10 år eller noe sånt, men…….. Tipper det er litt som å sykle. Har du først lært det, så kommer det tilbake når det må.

Men, og det er ett stort men….. Jeg har helt nye ski. Så nye at de ble hentet ut av butikken for under to uker siden. De ble selvfølgelig plassert rett i garasjen, for jeg må jo venne meg til tanken på at jeg har ski før jeg tar de ibruk. Også kan jeg gå rundt og se på de blanke, nye skiskoene mine. Som forøvrig ser helt anderlede ut enn de gamle skoene mine. Har det skjedd en utvikling på skiutstyrsfronten de siste årene kanskje? En veldig stor mulighet for det.

Altså…. Tilbake til det dette egentlig skulle handle om. Nemlig smøring. Av ski naturligvis. Ikke av politikere og andre samfunnstopper. Hvordan skal jeg smøre skiene mine? Jeg har tre farger fra swix, til ulik temperatur. Det holder til mitt bruk. Jeg skal ikke gå lange treningsturer, ikke skal jeg gå så veldig fort heller. Men det er viktig at skiene går fremover og ikke bakover. Finnes nemlig ikke moro å gå på ski når du må bruke mer krefter på å ikke skli bakover enn du gjør på å nyte selve turen.

Er det en egen måte å smøre helt nye ski på? Altså sånn første gangs smøring mener jeg. Bør jeg gå på de først før jeg har på smurningen? Sånn for å fjerne eventuelt fabrikk”støv” eller noe? Jeg har ikke peiling, så derfor spør jeg. Det må jo være noen av dere som har ski og som bruker de.
Del gjerne deres fantastiske smøretips med meg Vær så snill!!

Men mens jeg har spist “forkost”, lest aviser og skrevet dette innlegget, har solen forsvunnet, klokken er langt på dag og jeg har egentlig ikke så veldig lyst til å gå ut likevel. Men det er ski på tv, så jeg kan da alltids late som om jeg er ute. Drømme meg ut i hvite, oppkjørte løyper. Frisk luft og god norsk trim

Neste helg kanskje??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende